Turbokforlaget Bergen DA:

Bøker fra Turbokforlaget:

Turer utenom bøkene:

To forlag:

- Turbokforlaget

- Turbokforlaget Bergen DA

Fjellvant i uvær på vinterfjellet

Av Bjørnar S. Pedersen

Påsken 1986 nærmet seg. Min barndomsvenn Trygve og jeg var som vanlig fulle av energi og eventyrlyst. Trygve var i kongens garde og jeg hadde studert i nesten et år. Vi var flinke og sterke og skulle erobre fjellet! Trodde vi... Det spennende, men værutsatte området nordvest på Hardangervidda lokket. Etter flere sommerjobber på jernbanen vest for Finse og enkle turer i området rundt Mjølfjell og Myrdal var jeg litt kjent. Begge var jo fjellvant også. I hvert fall i godt vær. Men fjellvant i dårlig vintervær er noe helt annet...

Tross litt dårlig værmelding og advarsel fra min far, pakket vi sekkene tunge for 3-4 overnattinger, med bl. a. fire teltduker fra forsvaret, parafinprimus, mat, kart og kompass, spader, en sovepose fra forsvaret og en nyinnkjøpt dunpose. GPS og mobiltelefon var ikke oppfunnet den gangen. Etter en fin togtur til Finse starter turen vestover i sol og med godt humør. I løpet av dagen kom vi til Hardangerjøkulens nordvestre hjørne. Leirplassen ble plassert ved siden et lite drypp fra en bar fjellvegg. I løpet av en time var vannflaskene fylt opp. Dukene ble kneppet til et greit telt med rygg altså sårbart ved snøfall. Liggeunderlagene lå rett på snøen. Enkelt og greit. Etter ei god natt våknet vi til vindstille, men tåke og nesten ingen sikt.



Tøffe og dumdristige fortsatte vi vår ferd vestover. Vi hadde en klokkertro på at vi skulle klare å krysse Vossaskavlen og kanskje komme helt til Mjølfjell. Utpå dagen kom snøen fra himmelen. I starten loddrett. Vi så ingenting foran oss unntatt skituppene. Det var ingen skille mellom himmel og bakke lenger. Det var også vanskelig å fatte terrenget der vi sto. Var det litt nedover, flatt eller litt oppover? Med kompasset i hånden stavret oss videre vestover, trodde vi. Men da vi ikke hadde noe å sikte på, varierte kursen i alle himmelretninger. En kjapp kartstudiet viste en liten svart firkant ei mil vestover. Den hytta bestemte vi oss for å gå til (i ettertid skjønte vi at det var som å finne nåla i høystakken).

Utpå ettermiddagen kom ikke snøen loddrett, den kom mer og mer vannrett og med økende uling. Orientering og framdrift ble umulig. Vi klarte ikke se framover og knapt prate med hverandre. Bak en liten bergvegg fant vi litt ly for det verste uværet. Her satt vi opp teltet, kokte middag og sovnet fornøyde.



Men den tilfredsheten varte bare noen få timer. Utpå natta våknet vi av at plassen i teltet var for liten. Vi måtte nærmest ligge oppå hverandre for å ha plass nok. I første omgang klarte vi å dytte snøen unna, men da lyset kom måtte jeg ut og grave bort snø. Det nyttet ikke. Mer snø kom enn jeg klarte å grave vekk. Heldigvis var det en stor skavl bare noen meter fra teltet. Vi hadde ikke oppdaget den kvelden før. Trygve hadde nå mageproblemer så jeg gravde snøhulen alene. Vinden og snøen sto rett på huleåpningen så jeg måtte bokstavelig talt grave for livet.

Etter tre timer svært hardt arbeid flyttet vi inn i vår nye bolig. Tre av teltdukene satt fast under snøen. Den siste brukte foran inngangen til hula. Ytterklærne mine var blitt våte. I tillegg var soveposen våt etter at fuktigheten hadde trukket gjennom telt og inn i den nye dunposen. Jeg krøp likevel ned i den, men det knaset i is der nede. Så måtte vi ligge to i forsvarets sovepose. Den hadde ikke blitt nevneverdig våt. Men med Trygves 199 cm ble det svært trangt i posen. Vi skulle gjerne hatt mat og drikke. Særlig jeg etter hulegravingen. Men fyrstikka brant ikke. Ikke neste heller. Hula hadde ikke nok oksygen! Løsningen var å stikke luftehull med staven. Men uværet tettet raskt det hullet så vi kunne sove bare korte økter.

Vi var langt fra sikre på å komme fra dette med livet i behold. Men merkelig nok fikk vi ikke panikk. Noe av årsaken var nok at vi snakket gjennom vår felles oppvekst. OL 1968 med den vanvittige verdensrekorden i lengdehopp da vi satt oppe kl 5 på morgenen under hver vår dyne, alle fine småjentene i nabolaget, den gangen vi skulle besøke den fineste nabojenta men det var faren som kom i vinduet, livet på skolen og alt fanteriet vi fant på der, hver eneste klassekamerat fra barneskolen, alle i nabolaget under oppveksten, livet til Trygve i nord og mitt liv på Voss. De vanskelig stundene kom da praten stoppet opp og tankene om framtiden meldte seg. Det var bedre å se seg tilbake enn framover.

Når vi fikk vondt av å ligge i samme stilling, måtte vi snu oss samtidig. Vi fikk ikke posen helt igjen. Det var alltid en lang og smal v­formet åpning på overkroppen for den som lå ytterst. Vår lille radio ble flittig brukt for å høre værmeldingene. Sterk kuling og snøfokk i vårt område! Altså måtte vi bare bli i hula. Dagen gikk og kvelden kom uten mat og drikke pga for lite oksygen til å smelte snø. Så lenge vi bare lå stille merket jeg ikke hvor sterkt kroppen trengte næring og væske.

Neste dag ventet meteorologene dreining til nordvest frisk bris. I dette området vil det gi kaldt vær og delvis blå himmel. Vi bestemte oss for at da skulle vi forsøke å gå mot jernbanen.

Inne i hula hadde vi ingen kontakt med uværet. Bare når vi åpnet luftehullet hørte vi uværet hyle. Utpå morgenen hørte vi ikke en lyd. Å forlate soveposen var en svært kald opplevelse. På med iskalde skistøvler og våt anorakk og skibukse. Sekkene ble pakket. Vi måtte grave oss ut gjennom en meter hardpakket snø. Jeg presset meg til slutt ut åpningen. Der ute fikk jeg den iskalde nordvesten midt i fleisen. Ytterklærne frøs straks til is og ble som et stivt panser. Trygve med sekker, ski og staver kom også ut. Først nå oppdaget vi at vi var nede i ei grop med 2-­3 meter høye vegger. Jeg forsøkte å klatre opp, men hver gang ramlet jeg ned igjen. Var vi fanget her? Trygves tanker var i denne fasen klarere enn mine. Kanskje fordi han hadde sluppet unna snøhulegravingen? Han beordret sekkene av og klatring på hverandre.

Vel oppe fikk vi en første oversikt over terrenget etter uværet. Små ras var gått nesten over alt, også i skråninger som var bare på 15-­20 grader, og det drønnet ennå i snøen når vi gikk. Snøen rakk oss ofte til knærne og gjorde turen tung. Så kjente jeg det. Kroppen ville ikke mer. Jeg var utslitt, dehydrert og uten et sukkermolekyl igjen. Mitt eneste ønske her i verden var å legge meg ned i første og beste snøfonn og sove bare en halv time. Samle krefter. Snøen fortonet seg som den beste fløyelsseng som kunne tenkes. Det ville definitivt vært det siste vi gjorde. I stedet spiste vi smør og syltetøy med bare nevene og skylte ned med litt snø. Kroppen begynte snart å fungere igjen.

Vi visste ikke nøyaktig hvor vi var. Bare at vi var en del kilometer sør for jernbanen, kanskje sør for Hallingskeid. Vårt håp var å finne jernbanen og deretter Hallingskeid stasjon. Vi gikk nokså rett nordover for da måtte vi treffe jernbanen bare vi ikke traff en tunnel og passerte de etterlengtede togskinnene? Da ville vi få kjempeproblemer. Tanken var særdeles plagsom.

Terrenget bød ikke på de store utfordringene. Småkupert uten bratte fjellvegger. Men vanskelig å orientere i. Ingen store holdepunkter som ga oss mulighet til krysspeiling. Etter to timer ante vi en stor dal som gikk øst-­vest. Terrenget begynte også å helle mot nord. Vi måtte finne en høyde som ga utsikt. Derfra så vi jernbanen! Med mange snøoverbygg. Kanskje Hallingskeid?



Vel nede i bunnen av dalen traff vi folk som forsøkte å finne igjen hyttene sine. Til og med pipene var nedsnødd. De lurte veldig på hva vi hadde gjort i fjellet under slike forhold. Den lange bakken opp til Hallingskeid stasjon var fryktelig tung, men også uendelig deilig. Dette skulle ikke bli vår siste skitur! På stasjonen fikk vi lånt en telefon og ringte til en nabo av mine foreldre som hadde sovet svært lite siste natt.

Dagen før hadde det vært nærmest umulig å bevege seg ute på Voss. Paraplyene vrengte seg straks de ble forsøkt åpnet. Værdataene fra meteorologisk institutt viste at det hadde vært sterk kuling og snøfokk i området. På Hardangerjøkulen hadde ei gruppe mennesker så vidt berget livet.

I mai, da mye av snøen var smeltet, tok jeg toget til Hallingskeid for å lete etter de tre teltdukene som vi måtte forlate i snøen. I varme og solskinn ble det for varmt med bukse. På ski i bare underbuksa var en ekstrem forandring fra påsketuren. Jeg mente å vite omtrent området jeg skulle lete i. Men ingen teltduker var å finne. Heller ikke skibuksa som jeg skulle bruke på toget og gjennom Voss sentrum på kvelden! Panikken bredte seg. I bare underbuksa på toget og gjennom vossegatene? Det ville bli en fin historie i de tusen vossehjem! Kanskje konduktøren hadde ei bukse til overs? Jeg gikk innom alle steder jeg hadde hatt pauser. På den siste før stasjonen lå buksa!

Tabber i kronologisk rekkefølge:

  • Ikke fjellvant i dårlig vær

  • Gikk inn i et vanskelig område tross litt dårlig værmelding

  • Snudde ikke i tide (burde og kunne ha snudd morgenen andre dag)

  • Satte opp teltet i ly (der kan det falle ned utrolig mye snø)

Hva reddet oss:

  • Vi hadde gravd og ligget i snøhule før.

  • Vi kunne orientere også i dårlig vær på fjellet.

  • Vi var to.

  • Vi hadde flaks!


Copyright © 2016 Turbokforlaget Bergen